03 desember, 2015

Basar og volleyball

Hu å hei kor det går. Håper ikkje heile førjulstida skal være like fullbooka! Det er jo full rulle fra morgen til kveld. Mulig det har sammenheng med at det gjennstår litt småpjask i huset før eg kan få alt på stell, men det blir bedre og bedre dag for dag. I går satt eg på dei siste handtaka på kjøkkenskapa. HEILT ALEINE! eg er alltid så redd for å borre hol i ting...tenk om eg gjer feil.... Men det gjekk heilt fint. I gårkveld fekk eg på plass litt julepynt. Deg gjorde eg mens eg hadde på "Jul i Skomakergata" i bakgrunnen. Mi eiga lille førjulsstund etter at ungane var lagt. Resultatet var at det står enda meir på hovudet enn før, men det skal bli bra i helga.

I dag har vi vore på klassefest med Torje sin klasse. Det var basar og kakespising. Torje var litt lei seg fordi vi ikkje vann noko, men det er ein del av livets harde skole. Men er det ikkje merkelig at det alltid på slike samlinger er eit par stk som vinn halvparten av gevinstane? I dag var det tre stk som vann fire gevinster! Utgjort ;)

Etter kaker og basar var det trening for meg. Eg droppa jo sist trening til fordel for julebrus-testing hos Beate. Vi var tre stk fra laget som var på den samlinga. Dette hadde sjølvsagt komt treneren vår for øret, og hevnen var derfor søt i dag. Vi som hadde "Skulka" blei satt i gang med løping/oppvarming, mens resten av gjengen blei stillt opp i rekke for å sjå på oss, samtidig som Dan serverte dei JULEBRUS!!!! Fantastisk bra påfunn! Vi fekk oss en skikkelig god latter alle sammen!
   Det er så utrulig kjekt å være i gang med volleyball igjen. Vi har det så utrolig kjekt i lag. Eg var veldig spent på korleis det ville gå med volleyball i forhold til nakken min, men det går veldig fint så lenge eg tek hensyn til det når eg treng pause. Eg er ikkje den einaste med "skavanker" på laget, så det er stor takhøgde. Det viktigste er at vi koser oss i lag og har det kjekt på trening. Det hjelper jo også litt at vi hittil har vunne 2 av 4 kamper!

Men no er det natt her i Røverhuset. Alle utenom meg sover, og det er vel på tide at eg også finn bingen. Eg ser fram til ei hyggelig helg med øving til den store forestillinga om ei veke. Nattinatt.

01 desember, 2015

Hei hå, no er det Desember igjen!

Like visst som Desember kjem kvart år, så prøver eg å holde på min lille julekalendertradisjon. Desember er for meg blogge-måneden. Då bruker eg denne lille, anonyme bloggen til å notere ned kva dagen har bragt, av glede og sorg, og ellers andre ting som opptek meg. Eg har absolutt ingen plan eller ønske om å være ein "superblogger", for det er vel egentlig mest for min egen del eg gjer det.Men om det skulle dukke opp en leser eller to, så setter eg sjølvsagt pris på en liten hilsen eller et lite spor...

Den første desemberdagen i år kom egentlig litt "bust" på meg. Det siste halve året har Røverhuset gjennomgått en ekstrem makeover, og vi er ikkje heilt i havn. Likevel så hadde eg jo planer om å få huset juleklart allerede på søndag. Men den planen er lagt bort. Så i år blir det julehus når det blir det.

Så istedenfor å irritere meg over at eg ikkje er klar, så har eg laga min egen lille julekalender. Den går ut på å gjør klart et rom kvar dag. Då bør eg være ferdig før helga, og resten av Desember kan berre være  kos og meir kos.
Men siden det då er forventa (av meg sjølv) at noe skulle gjøres i dag, så kan eg meddele at eg har montert den siste karusellen i kjøkkenet i dag! Klapp på skuldra for den. Då blir det å fylle inn i den i morra.

Eg er veldig glad i tradisjoner. Spesielt rundt jul syns eg det er viktig. Det er jo derfor eg fortsatt skriv på denne bloggen... Men i dag fekk eg gleden av å være med i ei veldig god venninne sin juletradisjon. I mange år har ho samla sine venninner 1.desember, for å gjennomføre en blindtest av julebrus. Så no veit eg kva slags julebrus eg liker best! Og det merkverdige er at den som eg i alle år har meint var den aller beste, var faktisk den som eg rangerte som den dårligste!
I tilfelle du lurer på kva slags julebrus som kom på 1.plass, så kan eg fortelle deg at det var Ringes sin røde julebrus. Fleirtallet av testpersonane hadde den som nr 1.

Her er mi liste:

1.Ringnes Julebrus, brun.
2.Grans Julebrus
3. Hansa Julebrus
4.Oscar Sylte's julebrus
5.Ringnes Julebrus, rød
6.Lerum Julebrus

Og eg som alltid har meint at Lerum sin var den einaste gode julebrusen... Jaja, så feil kan man ta. No blei brusen testa heilt uten at noen visste noe, så då må vi stole på den...

No er eg full i magen av julebrus og julekaker, så derfor blir det legging på Røvermamma'n.
Nattinatt.


12 mars, 2015

Å bytte til eit litt mindre håndkle...

Sjølv om eg ikkje har sprunge en meter denne veka, så er det tid for en liten update. Det er, som nevnt tidligere, revyveke. ALT denne veka har dreid seg om revyen. Tekster skal pugges, inn og utganger skal klaffe, kostymer finnes fram og klargjøres... Og så skal logistikken her heime gå opp! Den jobben har heldigvis gått ganske så knirkefritt, takka være mamma. Ho har stillt opp og tatt seg av ungane, slik at eg berre har hatt meg sjølv å passe på.
I dag har vi hatt generalprøve, og eg trur vi har ein knakande god revy! Uansett så har vi i allefall det veldig kjekt, og eg kjenner at det er fantastisk godt å være tilbake i "manesjen". Og, ja, eg er sliten og trøtt som en dupp, men dette er berre snakk om ei hektisk veke, og derfor så klarer eg å holde ut. I morgon er det premiere, og det blir fantastisk gøy å få litt (forhåpentligvis masse) respons fra publikum...

Som sagt så har det ikkje blitt noko løping denne veka. Sjølv om eg så innmari gjerne skulle gjort det. Eg har komt inn i ein så god stim at det kjennes unaturlig å ikkje løpe når det er satt opp "løpedag". Men eg har holdt meg unna og det trur eg faktisk gjør meir godt enn en skulle tru. Kroppen treng litt kvile også. 
Det har vore veldig mykje fram og tilbake dei to siste vekene, i forhold til om eg heilt ærlig trur at eg kan klare å legge ut på ein 10km lang løpetur. Det har vore mangen "diskusjoner" med meg sjølv. Den eine dagen trur eg virkelig at eg skal klare det, og neste dag vil eg berre trekke meg fra heile greia. Det er jo klart at når ein aldri før har sprunge, så er det ganske så strabasiøst å skulle legge ut på ein slik tur. Og derfor har eg komt fram til at eg halverer distansen. Det har blitt en kompromiss som eg kan klare å leve med. For meg er det å løpe 5 km bedre enn å måtte kaste inn håndkleet heilt. Sjølv om eg no har endra planen, så føles det ikkje som eit nederlag. Det er mulig at det kan bli ein større seier. Det er bedre å mestre halv distanse, enn å miste nattesøvnen på å skulle klare det opprinnelige målet. Sjølv om eg helst ikkje vil at det skal være slik, så må eg også her ta innover meg at eg har ein kronisk skade, som eg må ta hensyn til. Det er jo kjedelig å brenne så mykje krutt at eg blir sengeliggande... Då har jo dette prosjektet egentlig virka mot sin hensikt...

Så den 18.04 står eg ikkje på startstreken med nr 500 på brystet... Eg står på startstreken, med eit eller anna nr på brystet, og med eit pågangsmot og ein vilje til å gjennomføre mitt livs løp. Og så får eg heller satse på at eg muligens kan klare å løpe ei mil når det går litt lenger tid... Rom blei ikkje bygd på ein dag...

God natt!

08 mars, 2015

Opp og ned, opp og ned...



Så var enno ei treningsveke unnagjort. Det har vore ei veke der eg har hatt følelsen av å sitte i ei berg-og dalbane. Den eine dagen virker det som om Rett Vest er ei heilt uoverkommeleg oppgave, og neste dag er det ei utfordring som er mulig å takle. Heilt ærleg så har det vore mest av dei dårlege dagane, så det kan berre gå framover herfra. Tirsdag var det overgang til eit nytt løpevekeprogram. Eg la ut på løping i snø/sludd og var skikkelig gåen etterpå. Dei siste løpeminuttane var som eit evig mareritt... Men, som vanlig, var det ein enorm mestringsfølelse som seig på når eg var ferdig.
Torsdag måtte eg rett og slett "kaste inn handkleet." Eg kom meg ikkje på jobb, og eg blei rett og slett liggande heile dagen. Eg karra meg nok på beina til å komme meg til tannlegen, men stort meir fekk eg ikkje gjort.
Det gjekk opp for meg då, at det kanskje er på tide å begynne å lytte litt meir til kroppen når den roper etter kvile. Problemet er at eg er så drittlei av å ta hensyn til det!!!! Eg har så lyst til å klare alle dei tinga eg kunne før. Eg har ikkje lyst til å begrense meg. Men eg veit at eg må, og eg veit at om eg driv rovdrift på meg sjølv, så blir eg sengeliggande...

Denne helga gjekk eg inn i "revy-bobla". Her blir eg verande heile veka. Det blir derfor treningsfri. Å være med på revyen er ganske krevande, og skal eg klare å gå på jobb, så må eg tilpasse aktiviteten min. Heldigvis har eg familie og venner rundt meg som stiller opp og tar seg av ungane slik at eg får mulighet til å være med. Uten dei så hadde det ikkje gått.
Sjølv om det ikkje er første gang eg er med på revyen, så er det med ein heilt anna følelse eg er med i år. Eg veit at eg fikser det, men er likevel redd for at eg skal gå på trynet etterpå. Men den tid, den sorg... Kan jo ikkje la være å ha det gøy fordi eg KAN bli dårlig...

Jaja, nok syting. Eg har lagt bak meg ei av vårens mest aktive veker. 6 av 7 dager har eg gått meir enn 10 000 steg! Det er vel innafor? For sjølv om eg ikkje har løpt og pressa meg, så har eg vore ute og traska meg småturer. Eg treng jo ikkje gje alt kvar dag, litt er mykje bedre enn ingenting, og faktisk så er eg allerede mykje flinkare enn dei som ikkje prøver!

No skal eg lese litt revy-tekster (må kunne alt utenant til i morgon kl 18.00), og så er det tid for en avtale med Ole Lukkøye...

02 mars, 2015

Dette blogginnlegget er til alle dere som stopper meg på gata og heier på meg!



Nesten kvar dag stopper folk meg på gata eller veien for å fortelle meg at dei "heier" på meg. Det er eg utrulig takknemlig for. Det er ikkje alle dager som er like ok. Enkelte dager har eg så absolutt ikkje hverken lyst eller ork til å gå ut. Dei dagane er det ekstra godt å møte folk som roser meg for at eg har tatt utfordringa. Dei fleste er sjølvsagt folk eg kjenner, men også heilt fremmede stopper meg og seier: "Stå på!" "Dette får du til!" "Du er så tøff!" "Eg heier på deg!"
Dere skal vite at eg tek med meg desse kommentarene og bruker dei når eg helst vil ligge på sofaen.
Tusen tusen takk!

28 februar, 2015

Du er flink, flink, flink, flink, flink, flink, flink!

Dei siste dagane har det sett slik ut utenfor døra...

Sist eg oppdaterte her så var eg litt "nepen" fordi eg ikkje kom meg ut å løpe. Ikkje fordi eg ikkje kunne, men fordi kroppen var tom for energi. MEN det gjekk ikkje så lang tid etter at eg hadde posta innlegget, før eg rett og slett fikk så dårlig samvittighet at eg berre måtte komme meg i joggekleda og legge i vei. Og FY SØREN kor godt det var! Turen gjekk, i ausregn og vind, ned på Havreneståa. I regn og blest er det min favorittplass.
Å stå der nede på "tuppen" av byen, mens vinden tar skikkelig tak i kroppen og regnet pisker i fjeset, er noko av det mest fantastiske eg veit!
Og den energien eg brukte på turen, fekk eg tilbake i dobbel, eller trippel, grad. Det er egentlig litt rart. Før du kjem deg ut, eller før du skal foreta deg noe, så kjennes det gjerne ut som om beina eller heile kroppen er full av bly. Det er ikkje ein einaste fiber i kroppen som har lyst. Samtidig sitter "styggen på ryggen" og forteller deg at du er lat, elendig og mislykka, fordi du ikkje kjem deg i gang... Men hvis du då klarer å komme deg ut likevel, så er det så mykje futt i kroppen etterpå at du ikkje kan forstå at du trudde du ikkje kunne klare det.
Slik har eg faktisk hatt det i dag også...

Ei travel veke blei avslutta med ei fantastisk kjekk sangstund på Misjonsheimen. 20 småtroll var med meg på Småbarnsang. Det er noko av det kjekkaste eg gjer. Små barn og musikkglede... Ingenting er bedre.
Men sjølv om eg elsker den jobben, så er det også noko av det mest strevsomme eg gjer. Det er 50 intense minutter. Ingen mulighet for å ta pause innimellom og fullt kjør fra start til slutt. det er egentlig som ei real treningsøkt...

Etter småbarnsang var det rett heim og finne ei god liggestilling på sofaen. Og etterkvart som dagen gjekk så blei det meir og meir klart at løpetur blei det i allefall ikkje i dag. Eg prøvde både å ligge på spikermatta mi og å sove litt, men det var så vidt eg fekk beina med meg over golvet. "Dette er straffa for å prøve å oppføre meg som om eg ikkje har en nakkeskade", tenkte eg. "Eg må nok berre legge inn årane, og trekke meg fra heile Rett Vest". "Jaja. Så fekk du ikkje til dette heller"... Slike tanker har eg plaga meg sjølv med i heile ettermiddag. Ikkje særlig oppløftande. Ikkje særlig fine tanker om egen innsats heller... Då er det godt å ha vore på kurs og lært eindel teknikker som skal hjelpe meg til å "skru av" desse tankane.

MEN så plutselig skjedde det igjen!
Det kribler i kroppen. Eg klarer ikkje finne roen. Ute regner det som om det er sjølve syndefloda som er begynt igjen. Eg berre MÅ! Sjølv om det er lørdagskveld. Sjølv om eg egentlig har lyst på sjokolade og rødvin. Eg berre MÅ finne fram løpekleda og kjenne beina slå mot underlaget. Eg berre må UT OG LØPE!!!!!!
Trond ser rart på meg når eg bekjenner mine rare tanker. Han meiner eg er gal! Og no er eg faktisk begynt å lure sjølv...
Det er berre ei veke siden eg kjørte innover til byen i åtte-tida og såg nokon som jogga langs vegen. "Er det mulig!", tenkte eg. "Hvis du er SÅ løpegal at du legg ut på løpetur på ein LØRDAGSKVELD, DÅ har du virkelig tippa". Eg rista på hovudet, og tenkte at DER kjem eg aldri. ALDRI i livet om eg legg ut på løpetur på lørdagskvelden... Og så plutselig er eg ei slik ei sjølv... Ei slik ei som forlater huset og forberedelsane til lørdagskveldsen for å dra ut og LØPE! Er det rart eg begynner å lure på om eg virkelig er blitt gal???
Og akkurat det samme skjedde som sist gang. Energinivået er på topp, og eg trur eg kan få til det meste... OG best av alt. Den sjokoladen som eg hadde planlagt å kose meg med, den ligg i skapet og no sitter eg her, med beina på bordet og spiser paprika og gulrot!!!

Og så kan det godt hende at eg kjem til å gå på ein skikkelig smell. Hodet mitt verker, nakken skriker og eg knasker smertestillende. DET er jo ikkje bra, men eg blir jo ikkje bedre av noe som helst, så då har eg bestemt meg for at eg kan prøve å gjere noko med helsa og så får nakken min berre leve sitt eget liv...

Ei travel veke er snart slutt og eg kan oppsummere den enkelt, med eit kraftig klapp på skuldra og sei: FY SØREN KOR FLINK DU ER!!!!!

26 februar, 2015

TRAVelt...

Det går visst litt tregt med denne blogginga... Men det kan no bli litt kjedelig om det blir for masse også. Det er jo ikkje SÅ spennande med denne løpinga...eller?

Mandag var eg innom til Naprapaten. Og der fekk eg bekrefta mine mistanker. Det er ikkje på framsida av leggen problemet mitt er. Sjølv om det er på framsida eg får vondt når eg løper, så er det faktisk muskulaturen på baksida som er problemet. Eg er alt for stiv i musklane på baksida, og derfor blir framsida av leggen meir belasta enn det som er bra. Fortsetter det slik så kjem det til å ende i ei skikkelig beinhinnebetennelse! DET vil eg IKKJE! Så no er det massasje, tøying og behandling som gjelder. Det er DRITVONDT!!!! Men det hjelper. Eg var på behandling på mandag, tirsdag var eg ute på joggetur igjen, og då var det ikkje antydning til vondt. Eg sprang i skogen, så det er jo mulig at eg vil kjenne det når eg legg ut på asfalten igjen... Den tid, den sorg...

Utenom joggeturer så er på vei inn i ei meget hektisk tid. Det nærmer seg revy! Eg har ikkje vore med på tre år, men no er eg klar! (trur eg). Eg er fullstendig klar over at dette kan gå skikkelig på trynet, men eg har funne ut at det er bedre å gå på trynet leande enn grinande... Det går vel bra. tenker eg.

I dag er det torsdag...løpedag... Og eg har egentlig bestemt meg for å ikkje løpe i dag. Heile kroppen roper nei. Det har vore travelt hittil og eg skal på revyøving i kveld. Kan jo ikkje holde på slik at eg blir sengeliggande heller...

Ha ein fin dag i regnet

21 februar, 2015

Det er i motbakke det går oppover....

Hadde det ikkje vore for at eg har eit mål å jobbe mot, så hadde nok joggeskoa blitt lagt på hylla denne veka. Men det er berre to mnd igjen til start og eg har ein skikkeleg jobb å gjer, så derfor gjekk eg til innkjøp av eno eit par joggesko på onsdag. Eit par lilla og fine HOKA One One. Dei ser ikkje så lure ut, men dei har den beste støtdempinga på markedet, så då får eg håpe dei kan gjør jobben når eg no etterkvart blir nødt til å venne beina til å løpe meir og meir på asfalt.



Eg hadde to nydelige løpeturer i skogen i forrige veke, og hadde eit intenst håp om at beinhinnene mine hadde forstått at kampen var tapt. Men etter løpetur i nye sko langs Kinnvegen på torsdag, så var det rett før eg grein blod! Leggane verker sånn at det er så vidt eg klarer å gå. Det er heilt ok når eg løper, men etterpå er det heilt forferdelig. Om det var skoa eller asfalten veit eg ikkje, men ein ting veit eg: Eg MÅ finne ut av dette her. Er det betente beinhinner eller støle og stramme muskler? Eg er ikkje kompetent til  finne ut av dette sjølv, så etter treningsøkta på torsdag ringte eg til Naprapaten. Eg skal til han på mandag, og håper at han kan hjelpe meg og finne noen svar. EG VIL IKKJE GJE MEG!!!

Eg kan jo sjølvsagt berre løpe i skogen heile tida, men då vil eg jo få eit skikkelig problem 18.april...

Eg er akkurat ferdig med vekas siste løpeøkt. Den begynte ikkje så bra, men når eg blei varm så gjekk det unna og løpeloggen viser at formen er stigende og kondisen på bedringens vei. Og sjølv om "styggen på ryggen" lurte seg med i dag også, så fekk eg han til å holde kjeft etter at eg blei skikkelig varm. Turen i dag gjekk til Havreneståa. Det er så deilig å ha fleire alternativ når eg skal velge løperute. Eg kan ta ei ny rute kvar dag og det gjør jo at eg får litt forandring. det blei dei gode gamle joggeskoa i dag. Løpestilen er ganske annerledes med HOKA-skoa, så eg trur det er lurt å "Gå dei inn" litt meir før eg løper meir med dei.
Så no sitter eg med beina høgt forran tv'n og ser på herrenes 3 mil i ski-VM. Småguttane er på trylleshow mwd bestemora og på loftet er det "fjortis-fnising". Alt ligg til rette for at det skal bli ein finfin lørdag. Og det beste av alt er at eg har gjennomført fire heile veker med løping og at eg allerede gleder meg til neste løpetur!

God Helg!


16 februar, 2015

Ego på prøve

Kanskje på tide med ei lita oppdatering... Forrige veke blei det litt amputert løpetrening, så då var det liksom ikkje så masse å skrive om.
Det blei berre to løpeturar og eg måtte repetere "løpeveke 2". Grunnen var så enkel at eg hadde meg ein tur til tannlegen for å trekke ei visdomstann. Og eg blei derfor ilagt løpeforbud i to dager.
Hadde noen sagt til eg for et par mnd siden at eg ikkje fekk lov til å løpe, så hadde eg jubla. Men det var veldig interessant å oppdage at eg blei rastlaus og litt urolig fordi at eg ikkje kom meg ut på tur. Eg fekk gått meg småturer, men på grunn av blødningsfaren så måtte eg ikkje ta så hardt i.
Eg tar rastløsheten som eit godt tegn på at eg begynner å komme inn i ei god vane.
Det var i allefall veldig deilig å ta på løpeskoa når lørdagen kom. Og då var det jo eit fabelaktig vêr å løpe i! Sol fra skyfri himmel og skikkelig vårlukt.


Ikkje verdens beste selfie,,,


Lørdag sprang eg i skogen. Det var veldig godt. Spesielt for leggane mine. Eg hadde min første løpetur uten smerte! Det var fantastisk deilig. En anna ting med det å løpe i skogen, er at der er det ikkje bare bortover... Eg fekk virkelig kjenne på pulsen min. Når kvileøkta fell sammen med lange motbakker, så kjenner eg at egoet mitt blir satt på prøve.
Når det skjer, er eg ekstra glad for at eg har "ei dame i lomma" som holder orden på løpetida mi. Når eg holdt på med den nest siste løpeøkta så var det ei "stemme" som ville at eg skulle stoppe å løpe, fordi eg var så innmari sliten. Men då sa den snille dama i lomma mi: "you've got 15 seconds left", og då fortsatte eg. Fy sørn kor deilig det var med pause då! Når eg kom heim og las av løpeloggen såg eg at eg på det punktet låg på makspuls... Lov å være litt sliten då.

Eg begynner å merke på kroppen at løpinga gjer godt. Litt bedre plass i buksene og mykje bedre kondis! Dette må berre gå RETT Vest!

10 februar, 2015

Ein av dei dagane...

Det har vore ein av "dei" dagane. Det har vel egentlig vore det dei siste dagane. Ein sånn dag der det einaste eg har lyst til er å ligge under dyna og syns synd i meg sjølv. Nakken verker og hodet mitt blir klemt ihjel fra innsida. Eg er så lei av å ha det sånn!  Men det blir ikkje noko målgang av å ligge under dyna og syns synd i seg sjølv, så då er det berre å finne fram treningskleda og komme seg ut. Eg blir ikkje bedre av det, men eg får tankane over på noko anna den stunda.

På søndag var det morsdag og då fekk eg ein super morsdagsgave av mine håpefulle. Eller... EG kjøpte meg ein "supergadget" til meg sjølv, og sa til ungane at det var årets morsdagsgave. Det er vel lov, er det ikkje? Uansett. Eg har fått meg Fitbit Charge HR! Ei slags klokke eller eit aktivitetsband som er både skrittteller, pulsklokke og "coach". Eg er kanskje litt for glad i slike dingsebomser, men det gir meg litt motivasjon og det fungerer mykje betre enn pulsbeltet gjør.



I går var det løpefri. Men eg gjekk meg ein god tur over Storeåsen. Det regna og var ganske surt ute, men det har eg egentlig begynt å like. Det er friskt og godt.


I dag, derimot, var det ikkje løpefri. Eg har prøvd å finne på ein unnskyldning god nok for å la vær å løpe i dag, for kroppen min hadde ikkje så veldig lyst å løpe. Heldigvis så fann eg ingen unnskyldning som var god nok, så då var det bare å finne fram treningskleda og komme seg ut. Eg kjenner at det blir lettere og lettere å løpe no. Eg blir ikkje lenger så innmari andpusten og når "løpeøkta" er over er eg ikkje så sliten. Eg kjente faktisk  det at kondisen har betra seg, godt på babysangen i dag. Eg klarte fint å hoppe, danse og synge uten å måtte hive etter pusten når eg var ferdig. Tommel opp for bedre kondis!
Men eg har fortsatt vondt i leggane. Ikkje så masse når eg løper, men når eg er ferdig så kjenner eg det godt. Satser på at det også går over. Må berre være flink å løpe litt meir på ujevnt underlag. Så satser eg på at det blir bra. På torsdag tenker eg å løpe meg ein tur i skogen. Det er fordelen med å bu i Havreneset. Her kan eg løpe nye ruter kvar einaste dag. Det er motiverande i seg sjølv.

Men no er det kveld. Eg kan krysse av enno ei utført løpeøkt og legge beina mine høgt resten av kvelden. Ha ein fin kveld der ute.

07 februar, 2015

Fångad av en stormvind

Ein ny løpedag er unnagjort. Det er 70 dager til eg skal løpe 10000 meter... Løpinga begynner å komme innunder huden på meg. Det er slik at eg har begynt å legge det inn som ein del av den daglege tankegangen. Det er ein veldig spesiell følelse å våkne ein lørdagsmorgon og den første tanken som fell ned i toppen er: "Lurer på kor eg skal løpe i dag. Håper det ikkje er alt for dårlig vêr" Hadde nokon sagt til meg for eit par månader sidan at eg skulle tenke på løping før eg stod opp frå senga, så hadde eg sett dumt på dei."Eg kjem ikkje til å løpe!"

Men slik starta altså dagen min i dag. Og når eg såg kor havet kokte, så bestemte eg meg for å ta turen ned på Havreneståa. Det er noko veldig spesielt med å stå der ute på neset når vinden riv i skrotten og frisk sjøluft slår deg i fjeset. Der ute har eg stått mang ein gang når det har kokt i hodet også. Balsam for sjela.

  Når frukosten var inntatt tok det til å snø og blåse noko heilt vannvittig, og då kom det litt usikkert fra Bendik: "Ehhmm... Mamma, eg trur ikkje det er så lurt at du fer ut og joggar likevel. Du får i allefall vente til vinden løyer." Snille vennen vår. Han er en smule bekymra for at mora skal gå på ein smell... Men vinden løya, og ho mor inntok løpekleda. Og det vart ein fantastisk frisk tur. Med god musikk på øyrene og regn og snø i fjeset.
Av ein eller anna grunn så tenkte eg på MGP-låten "Fångad av en stormvind" når eg løpte i dag...


Eg hadde faktisk ikkje så vondt i leggane heller i dag (I allefall ikkje før etterpå). Eg merker også at eg er mykje mindre andpusten og gåen no enn berre for ei veke sidan. Likevel så trur eg nok at eg skal repetere løpeveke to på "Get running". Eg trur det er lurt å ikkje ta det så hardt no når leggane mine er litt sure. Men å la være å løpe er rett og slett ikkje eit alternativ. No er det løpefri fram til tirsdag, så då får eg være flink med massasje og spikermatta. Å ligge med leggane godt planta på spikermatta er ein lite behagelig aktivitet, men det virker. Vondt skal vondt fordrive, heiter det...

Ellers så har ikkje dagen inneholdt så mykje. Uvêret "Ole" herjer kysten. Mest lenger nord, men her ute i trivselsbyen har det også tatt godt. Eg er jo litt fasinert av uvêr, så då passer det fint å ha panoramautsikt til havet, for i dag har det vore villt, vakkert og vått...

Kos deg inne i uveret og nyt lørdagskvelden

06 februar, 2015

Helg...



Det er helg! Fredag er min favorittdag. Då er det fri. Leksefri. Vekkerklokkefri!
For meg, som for tida jobber med å komme meg tilbake til jobb, så er ikkje fri lenger det det var. Eg kan ikkje lenger sei at eg tar velfortjent helg etter ei lang og hard arbeidsveke, MEN eg kan sei at eg tar helg og deler ungane si slede over å ha leksefri og vekkerklokkefri. Ein får ta med dei gledene ein finn på vegen...
Sjølv om det er fri frå mykje, så er det ikkje treningsfri! I går hadde eg ei løpeøkt på tredemølle. Grunnen var så enkel som at veien har eit tjukt lag med is, og eg har ingen planer om å knekke lårhalsen. Så då tok eg ungane med på Havhesten og medan dei bada, gjekk eg i kjelleren og sprang. Konklusjonen etter den løpeturen er at mine bein IKKJE liker å løpe på mølle! Eg har ALDRI hatt så vondt i beina før. Det var så vondt at eg var sikker på at det ikkje hadde vore verre å operere leggen uten bedøvelse. Så det gjør eg ikkje fleire ganger. Då får eg heller bli med ungane i bassenget og løpe der. Eg lærer litt kvar dag. Og så skal eg innrømme at eg løpte med barfotsko i går... DET skal eg heller ikkje gjør meir. Dei er gode til styrketrening, og eg har brukt dei når eg har gått tur, men løping var ikkje lurt.

I dag har eg vore hos Dag på Firdaposten. Så i morra blir fruen "midtsidepike" i avisa.
Dette kan bli ei spennande reise. Eg kjenner at eg begynner å tru på at det faktisk er mulig å komme over målstreken 18.april (om 71 dager). Samtidig kjenner eg at redselen for at eg ikkje klarer det har begynt å sleppe taket. Dersom eg ikkje fikser det, så har eg no komt mykje lenger enn om eg ikkje hadde prøvd. Og litt av vitsen med det her lille (les:enormt store) prosjektet er jo å komme meg ut av hengemyra. Og det skal eg klare...hvis berre den forbaska holka forsvinn...
I artikkelen som Dag har skreve har han også nevnt at eg skriv litt her på min lille private blogg. Det gjør jo til at eg faktisk blir nødt il å oppdatere litt meir. Utfordringer er til for å bli tatt!

God helg!

05 februar, 2015

Endå ein slags kalenderblogg

Nei, eg har ikkje fått juleabstinenser. Eg har heller ikkje kasta meg ut i å synge "Jula varer heilt til påske". Nei, dette er rett og slett eit lite innfall av galskap.
I eit svakt øyeblikk tok eg ei utfordring og her sitter eg altså og teller ned til å stille til start på RETT VEST med startnummer 500 på brystet!
Galskap!
I allefall for ei dame som aldri har likt å løpe. Eg likte vel å løpe ein gong i "gamledager". Heilt til eg skulle ta Coopertest på ungdomskulen og svimte av rett før eg kom i mål. Husker lite av det som skjedde, men bestemte meg dengang for at så sliten og så dårlig skulle eg aldri meir bli. Og det løftet har eg stort sett holdt... Ja, heilt til eg møter på ei "løpedame" på Rema 1000 ein dag. Ho har hørt at eg muligens var rett person til å ta imot utfordringa om å stille til start i Rett Vest. Eg, som ikkje liker å løpe eller bli andpusten. Tøff i trynet som eg var, sa eg JA uten å nøle. Deretter fekk eg beskjed om at det muligens blei med lokalavisa på slep... Har ikkje sett noko til den, men her står eg altså no. Livredd!
Men etter ei skikkelig "risiko-analyse" kom eg fram til at det verste som kunne skje var at eg fekk kondis og kom meg i gang med treninga igjen. Altså, ingenting som kjem til å ta livet av meg. Då er det vel berre å gjere ein ting: Go for it!!!

Så dette er fra no av ein aldri så liten "Treningsblogg". Her kjem eg til å dele oppturer, nedturer, løpeturer, frustrasjon og mestringsfølelse. Hvis du ikkje finn det interessant, så la være å lese. Vil du følge med meg, så legg gjerne igjen nokre heiarop. Det treng eg nok...

I dag er det 72 dager igjen....

                                                     Fra en av dei første løpeturane mine!


Ferdig å løpe. Overlevde!!!!